von Pit Martens, Kevelaer

Toon Bejjers bätert sech

Dat der bes vandag noch genne üt et Pierekülleke tröckgekomme es, as blos de lieven Heer, stett fas.

In de Glöv was ok Toon Bejjers ömmer gewäs. Merr sent die Saak met Tante Dinn gebörde, was hern ant Twiffele gekomme. Tante Dinn was al lang doot, on Toon docht döck an öhr tröck. Joo, enn best Menß was se gewäß, on Toon hat sech gut met öhr verstoon. Blos et Prüve hat se öm well noots rechteg gegönnd; dortäge hat et Frommes ömmer wat gehat. So koom et, datt Toon öhr op et Stärevebett gelove moß, nit merr te prüve. Hern hat sinn Woort notts gebrooke on so koß Dinnke, sonder Sörg öm Toon on sinne Koppel Blage, de Ooge tumake.

Eigentleck was et met Toon sin Prüverej ganit so schlemm gewäß; nee, dat koß der genne sägge. In de Regel liep hern noch stramm langs dem Bordsteen, as op Hüß aanging. So klappte et onderwäggss de mesten Tit gut satt – bes dat et den Dörpel herop ging. Dat was dor, wor Tante Dinn int Dööregat stond. De Lüj hadde gauw de Mull voll, as Toon dann de Dräj nit so kreck kreeg. Toch miek hern sech nit völ drütt.  So was Tante Dinn vernönfteg, dat moß me sägge. Die woß gut, dat de Menßlüj in öhren ägen Ondöög, dat se dreve, schmoore mosse. Söns wird der genne klug. Dörm koß et vorkömme, datt Toon op sönnen Ovend noch döchteg van öhr ingeschött kreeg, bes dat hern der genne merr löste – ok nit enne merr. Ander daggs äver was Toon kurierd on hern koß sinn Tant bej all de Hällege met enn gerößt Gewesse gelove, sech te bätere. So miekt et Dinneke Bejjers, on öm Toon sin Streek wird et dann ennen Titlang stell.

Nauw was Toon sinne Schötzengel in de Hemmel, on däj van dor üt för öm, wat mögleck was. So wasse al Monde  vergoon, on Toon hiel ömmer noch pohl. Bej drijmol Prüve hörden hern ömmer op. Merr in den Bibel stett geschrieve, datt selvst de Gerächte söve Kehr op den Dag fällt. Dat moß Toon well geläss hävve. Hern tällde sech nit es enne bej de Hälege, on so was et genn Wonder, datt Toon es wer enn schwake Stond överkoom. Merr dese Kehr ging et ärg scheev met öm, want aach Dag wird Toon nit merr nöchter. Seeker well hat Toon alltevöl nortehaale. So wird et int End toch enn beche bont, on Heerohme moß enn Woort dortösse sprake. Dän miek dat wie et sinn moß, on den ägesten Oovend noch stuckte den ärme Sönder nor Dinnekes Graff, öm öhr alles te bichte. Frau Bejjers äwer, die nit achter de Mond t’hüß was, hat sech wat Besönderes ütgedocht, on was onder Hand ok al stellekes op de Kerkhoff aan. Desse Kehr woll se öhre Mann för all se Läve van et Prüve affbrenge. Datt öhre Mann nor all dat Prüve noch nit ganz bej de Saak sinn koß, was kloor. Dörvan moß de Streek well klappe, dän se met Tonn vörhatt.

So hat sech Toon sinn Frauw Tante Dinn öhr Mantelett aangetrocke, on ok dat Stöckske, wat die ömmer bej sech gedragen hat, wird nit vergäte. Dor stond „Tante Dinn“ tössen de Strück achter öhr äge Graff praat, as Toon aangekümmt koom. Van de Klarissekerk bemmelde et dör de laten Oovend. On wie duw Bejjers Toon, benomme van all et Prüve, för sinn Tant stond, wird öm kloor, datt de Lieven Heer toch well nit alleen tröckgekomme was. Hern woll nett met bebbelege Stemm met et Bichte begenne, dor was Dinneke op enns nit merr te siehn. Duw was seeker well werr op den Hemmel aan.

Toon äwer hat et ärg gepackt, on sent der Tit soll et nit merr vörgekomme sinn, datt hern langs dem Bordkeij wackelde.